På en Windows-server vil vi ha én eller flere fysiske harddisker. For å få størst mulig driftssikkerhet kan vi bruke spesielle volumtyper som gjør at vi kan lagre data på flere disker samtidig.
En arbeidsstasjon eller server vil nesten alltid ha harddisker av typen Serial ATA (SATA) eller SAS.
SATA er den vanligste disktypen. Den brukes både i bærbare og stasjonære PC-er, men også mindre servere.
SAS (Serial Atached SCSI) har et mer avansert grensesnitt enn SATA og er derfor bedre egnet til servere. De fleste SAS-disker er raskere enn SATA. De fleste SATA-diskene har en omdreiningshastighet på 7200, mens SAS-disker gjerne har 10 000 eller 15 000 omdreininger per sekund.
SSD (Solid State Disk) har ingen bevegelige deler, men bruker flash-minne for å lagre data. En SSD-disk kan være mye raskere enn en tradisjonell disk, spesielt på leseoperasjoner. Fortsatt er SSD-disker dyrere enn vanlige disker, men har man høye krav til ytelse, kan det være aktuelt å bruke SSD-disker også i en server. SSD-disker kommer både med SATA og SAS grensesnitt.
SAN (Storage Area Network) er ett eller flere lagringskabinett som er koblet opp i et større lagringsnettverk for lagring av større mengder data. Dette kommuniserer så aktivt med nettverket.
Det er flere fordeler ved å samle all lagring i et eget nettverk:I Windows 2012 kan lagringsplass (harddisker) administreres på to forskjellige måter. Den tradisjonelle måten som vi kjenner fra eldre Windows-versjoner, heter Disk Management og kan fortsatt brukes i Server 2012. Har vi kun én eller to harddisker i serveren, kan vi gjerne bruke Disk Management. Hvis vi har flere harddisker og ønsker et mer avansert diskoppsett, bør vi bruke den nye funksjonen Storage Spaces.
På en server som skal inneholde forholdsvis mye data, er det vanlig å dele inn den lagringskapasiteten som er tilgjengelig, i volumer (én harddisk kan deles inn i flere volumer). Hvis det er ønskelig og vi har ledig diskplass, kan vi opprette flere volumer.
Når vi bruker flere volumer, blir det lettere å administrere plassen på harddisken(e). Hvis vi har en server med en harddisk som er inndelt i samsvar med tabellen, og disken begynner å bli full, kan vi installere en ny harddisk. Et av volumene, for eksempel APPS, kan flyttes over til den nye disken. Ulempen med en slik oppdeling er at vi bruker mer plass fordi vi må ha litt ledig plass å vokse på.
Det anbefales å legge systemfiler på et eget volum. Det gjør det enklere å vedlikeholde systemet senere. Hvis vi for eksempel må legge tilbake data fra en sikkerhetskopi, er det enklere når brukerdata og applikasjoner ligger på egne volumer.
Standard filsystem for Windows 2012 er NTFS (NT File System). NTFS er et kraftig og avansert filsystem som har støtte for tilgangsrettigheter, komprimering og kryptering. NTFS er også et journalførende filsystem, noe som betyr at det er meget robust overfor systemkrasj og strømbrudd. Det eldre filsystemet FAT32 (File Allocation Table) brukes normalt ikke på en server, men hvis vi kobler en ekstern disk eller minnepinne til en server, er det stor sjanse at disse har FAT32. Vi bør unngå å bruke slike disker i normal serverdrift. En ekstern harddisk bør i alle fall konverteres til NTFS.
ReFS (Resilient File System) er et nytt filsystem som var nytt med Windows 2012. Dette skal være enda mer robust enn NTFS og er planlagt å skulle ta over for NTFS på sikt. ReFS skal være spesielt egnet for veldig store datamengder. Foreløpig er det noen begrensninger i bruksområde for ReFS, så det er bare i noen situasjoner det er aktuelt å bruke.
Konsollen Disk Management brukes for å partisjonere, formatere og administrere disker. Dette verktøyet kan benyttes til enkle diskoperasjoner. Vi kan f.eks. høyreklikke på ledig plass (Unallocated) på Disk 1 og lage et nytt volum E:. Om ønskelig kan vi lage flere små volumer.
Storage Spaces er en ny måte å organisere harddisker i Windows på. Denne funksjonen finnes også i Windows 8. Ved å organisere harddisker i én eller flere grupper (pool) kan vi få forskjellige funksjoner for både sikkerhet, administrasjon og ytelse.
De viktigste funksjonene er:Feiltoleranse mot diskfeil: Hvis en disk stopper, vil informasjonen vår fortsatt være intakt. Dette kan gjøres ved enten å speile informasjonen over på en annen fysisk disk eller å spre informasjonen over tre eller flere disker på en slik måte at vi ikke mister noe uansett hvilken disk som stopper.
Fleksibilitet: Når vi har laget en pool, kan vi definere flere logiske disker i denne poolen. Disse kan være av forskjellig type.
Utvide med flere disker. Hvis vi har en diskpool som er i ferd med å gå full, kan vi utvide med flere disker. Det er også mulig å bytte ut eksisterende disker med større disker.
Tynne disker: vi kan definere logiske disker som er større enn den fysiske kapasiteten i poolen. Når den logiske disken begynner å fylles opp, kan vi utvide kapasiteten i poolen. Fordelen med dette er at vi kan sette en stor diskstørrelse i utgangspunktet.
Tiering: Dette betyr en lagdeling av disktyper. Vi kan dele opp diskene i raske og trege typer og så få systemet til automatisk å legge den informasjonen som brukes oftest på de raskeste diskene. Dette systemet er dynamisk slik at informasjon som ikke har vært brukt på en stund, blir flyttet til de tregeste diskene. Dette skjer automatisk, og verken brukere eller Windows vil merke at filene er flyttet (bortsett fra hastigheten). I praksis er det skille mellom vanlige harddisker og SSD-disker som kan brukes til tiering. SSD-disker er betydelig raskere enn mekaniske disker.
Write-Back Cache (mellomlagring) brukes i mange sammenhenger på en datamaskin. Prinsippet er å bruke et lite, men raskt mellomlager mot et tregere medium. Normalt brukes ikke caching av ting vi skriver til en harddisk. Hvis strømmen går, er faren stor for at vi mister data. Ved å bruke litt av en SSD, disk som mellomlager er denne faren eliminert fordi SSD husker alle data uten strøm.
Det første vi må gjøre, er å lage en Storage pool. For å sette opp en Storage pool, bør vi ha flere ledige harddisker knyttet til serveren. Vi kan sette opp en pool med kun én disk, men for å kunne bruke de mer avanserte mulighetene for speiling og paritet må vi minst ha tre ledige disker.
Normalt er det ikke å anbefale å bruke løse USB- disker på en server. Disker bør være installert internt i serveren eller samlet i et eksternt kabinett. Hvis vi må bruke vanlige USB-disker, må vi i alle fall passe på at de er av USB 3-typen.
Først må vi lage en Storage Pool av de ledige diskene våre.Nå kan vi gå til Windows Explorer og sjekke at vi ser det nye volumet. Prøv gjerne å kopiere noe data til den for å sjekke hastigheten.
Som vi har sett tidligere, kan vi dele inn disker etter hastighet. Det er når vi har noen disker av SSD-typen at vi kan bruke dette. Hvis vi ønsker å lage logiske disker med speiling eller paritet, må vi bruke minst 2 eller 3 SSD-disker også. Vi kan altså ikke bare legge til en enkelt SSD-disk.
For å teste tiering skal vi bruke én fysisk SSD sammen noen harddisker for å lage et simpelt logisk volum. Et slikt simpelt volum gir oss ingen sikkerhet mot diskfeil, men gir oss i alle fall mulighet til å se hvordan tiering fungerer.
Lag en diskpool med minst en harddisk og en SSD-disk. Hvis vi har en diskpool fra før, kan vi legge til en SSD-disk i den.
Før vi går videre, må vi sjekke at Media type er riktig. I noen tilfeller klarer ikke systemet å se hva slags disker som er koblet til. Dette kan kun gjøres på disker som ligger i en pool.
For å kunne endre Media type må vi åpne Powershell.
Skriv følgende kommandoer:Set-PhysicalDisk -FriendlyName PhysicalDisk2 -MediaType HDDGet-PhysicalDiskGet-PhysicalDisk | ft FriendlyName,MediaTypeEn diskkvote (Quota) setter en grense for hvor mye data som kan lagres. Vi kan enten sette kvoter per bruker eller for en folder.
Med diskkvoter kan vi sette en grense per bruker. Denne grensen vil da gjelde alle filer en bruker eier på et helt volum. Diskkvote er derfor godt egnet på volumer hvor flere brukere har skrivetilgang til samme kataloger, f.eks. fellesområdet vårt K:.
Det er også mulig å sette kvoter per folder. Denne funksjonen er mer brukervennlig ved at vi bl.a. kan få sendt mail til brukere som nærmer seg grensen. På fellesområder hvor flere brukere har skrivetilgang til samme foldere, er diskkvoter bedre egnet.
Hvis vi går inn på en av advarslene, kan vi endre advarselsteksten. Vi kan også velge å legge ved en rapport om hva som bruker plass. Marker f.eks. Warning 95% og trykk på Edit.
For å sende advarsler om diskbruk med mail må vi sette opp informasjon om mailserver og mailadresse.
Oppsett av mailserver med adresserWindows Server 2012 har ingen innebygd mailserver. Microsofts mailprodukt er Exchange Server, som må kjøpes separat. Det er mulig å sette opp en enkel utgående mailserver (SMTP) (legges inn fra Features), men som regel kan vi like greit bruke en ekstern utgående mailserver.
For å bruke en ekstern mailserver må det være en som vi har lov til å bruke fra det nettverket serveren er koblet til. Dette kan være en mailserver som vår internettleverandør (ISP) tilbyr, eller en intern mailserver hos vår bedrift eller skole.
Vi har heller ikke mailkontoer for våre testbrukere. Vi kan da eventuelt bruke vår egen mailkonto både for administrator og en av brukerne for å få testet at advarsler via mail fungerer. Eventuelt kan vi opprette noen mailkontoer på Google eller Outlook.com.
Under File Server Resource Manager har vi mulighet for å sette opp File Screening. Dette er et slags filter som nekter brukere å lagre enkelte typer filer. Et typisk eksempel er brukere som lagrer private musikk- og videofiler. Dette er filer som bruker mye plass, og som fort fyller opp en server.
Shadow Copies gjør det mulig for brukerne å hente tilbake gamle versjoner av dokumenter de har lagret på serveren. Denne funksjonen tar vare på gamle versjoner av filer og kataloger som slettes eller endres. Hvis en bruker sletter en fil, kan han eller hun selv hente den tilbake.
Shadow Copies fungerer slik at serveren med visse mellomrom tar et snapshot av filstrukturen på et volum. Standardinnstillingen er at det blir laget snapshot klokka 7.00 og 12.00 hver ukedag. Man kan endre hvor ofte det blir laget snapshots, men det bør ikke gjøres for ofte fordi det lagres maksimalt 64 stykk. Man trenger også en del diskplass hvis det skal lagres mange snapshots. Det kan være aktuelt å lagre snapshots på et annet volum enn det man lager snapshot av. Dette er også gunstig for ytelsen.
Et snapshot inneholder kun et bilde av filstrukturen på et gitt tidspunkt. Det blir ikke kopiert noen filer. Det betyr at denne operasjonen går forholdsvis raskt, og at snapshotet ikke blir så veldig stort. Filene som slettes eller endres, blir liggende på samme plass hele tiden, men markert som slettet, slik at de ikke er synlige for brukeren. En forutsetning for at Shadow Copies kan fungere, er derfor at det er en god del ledig plass på volumet. Vi bør ha minst 10 % av den totale størrelsen til volumet tilgjengelig for Shadow Copies.
For å kunne se de slettede filene bruker vi funksjonen Previous versions eller Tidligere versjoner. Alle Windows-versjoner fra og med Windows XP SP2 har denne funksjonen.